OBS! OBS! OBS! TING HAR SKJEDD SIDEN DETTE INNLEGGET BLE SKREVET. MYE MED ORGANISASJONEN OG VERTSFAMILIEN. mail meg for nærmere informasjon.
Jeg husker i slutten av sommerferien 2011, så var jeg så innmari gira på å dra på utveksling til Australia. Jeg hadde allerede da gjort min Research og funnet ut at jeg ville reise med organisasjonen kaldt STS. Jeg klarte ikke vente lenge nok til å få starta på skolen og snakket med rådgiver. Jeg bare måtte søke, jeg husker jeg var så bekymret for at det ikke ville være nok plasser igjen om jeg søkte senere.
Jeg dro på intervju tidlig på høsten for å fullføre søknaden min. Jeg begynte å telle ned dagene til avreisemøte som var i mai. Når mai var kommet var det knappe 2 måneder til mitt store utvekslingsår skulle begynne.
;
Den 6 Juli 2012 tok jeg farvell på Værnes flyplass til verdens beste foreldre, storebror og min aller beste venninne. Jeg var veldig spent, ikke så veldig trist, men i det jeg skulle gå til gaten, ble det veldig trist ikke bare for meg, men jeg så at både mor og far hadde noen tårer som var klar til å trille nedover kinnene deres. Jeg husker at dette var det. Siste øyeblikk der jeg så min bestevenn og familie på ett år. Ett år. Jeg tenkte aldri tanken, hva er det jeg gjør, for jeg visste at dette skulle bli ´the time of my life´.
;
Så kom jeg fram til Australia den 8 Juli, landet i Sydney før klokka seks om morningen. Møtte min fantastiske vertsfamilie, som jeg hadde skypa med èn gang og maila med nesten daglig i 2 måneder på forhånd. Veldig rart å bli kjent med noen over mail først og så møte de i virkeligheten. En veldig gøy opplevelse i seg selv, også en del av utveksling.
;
Den første uka hadde gått, og det var nå på tide å begynne på High School. Jeg var veldig nervøs, men samtidig veldig spent. Når jeg tenker tilbake burde jeg ha vært med nervøs og mindre spent, jeg skal nå si akkurat hvorfor. Jeg hadde lest forskjellige blogger og STS og alle folk sa egentlig til meg at du kommer til å få så masse oppmerksomhet fra alle sammen. Siden du er ny og er fra ett annet land. Folk vil spørre deg mange dumme spørsmål som ´har du isbjørner i hagen der du bor?´ Jeg hadde aldri fått hørt om noen der dette ikke hadde skjedd. Så tanken slo meg ikke så hardt. Skal si den slo meg hardt når jeg kom på skolen og ingen brydde seg egentlig så mye om at jeg var fra Norge.
Jeg kom til en gjeng som jeg nå i ettertid har funnet ut er skolens største bitcher. De snakket veldig lite til meg, jeg måtte gi innmari mye av meg selv for å prøve å ha en samtale med noen som helst. Jeg fikk ett veldig populært spørsmål av veldig mange og det var `Why are you here?´. Tydeligvis hadde jeg havnet ganske langt på landet og det å dra på utveksling, oppleve en annen kultur, land og skole hadde folk så å si ikke noe peiling om. Jeg spurte meg selv spørsmålet hver gang jeg fikk det. Ja hvorfor er jeg her. Det eneste jeg svarte var at jeg er på utveksling, oppleve en ny kultur. Dette var veldig vanskelig å forstå, men jeg nå i dag tenker på det så gir det mening.
;
Om det er noe jeg kan forandre på så er det mine forventninger til skolen. Jeg hadde ikke forberedt meg selv til å komme til en plass der ingen visste hva en exchange student var. Det kom som ett sjokk og jeg tok det veldig hardt til å begynne med.
;
Jeg har aldri tenkt tanken på å reise hjem. Jeg har aldri villet reise hjem. Selvsagt har jeg dager der jeg virkelig savner de hjemme. Men hva er poenget i å dra hjem. Det er ett år det er snakk om. Ett år. Jeg har bodd i Norge i 16 år. Var veldig keen på å komme meg bort fra kjedelige Norge, nå som jeg endelig fikk sjansen å oppleve noe nytt, skal jeg reise hjem. Nei dette skal jeg klare.
;
Jeg har opplevet veldig mye på disse 5/6 månedene her. Jeg har lært mye om meg selv, jeg har blitt mye mer selvstendig enn jeg noen gang hadde trodd jeg kunne bli. Jeg har hoppet ut i store utfordringer uten å tenke for mye på de. Lært å tilpasse meg andres levemåter som jeg vil si er en stor utfordring, men det handler bare om å akseptere. Akseptere at folk lever forskjellig, at folk er forskjellig, og at man på tilpasse seg for at man skal komme overnens med noen. Jeg står på mitt, når jeg vet jeg har rett så har jeg rett, men jeg trenger ikke alltid å argumentere meg fram til det, har lært at det å bare nikke når noen sier noe du er uenig i er kanskje noen ganger den beste utveien til Fred på jord.
Det har vært tunge dager med mye ensomhet g frustrasjon. For meg har det hjulpet å snakke med de hjemme. Det å vite at hvis ting ikke går som de skal her så har jeg ett liv hjemme som jeg tilhører til.
;
Det valget jeg tok da jeg søkte om å dra på utveksling til Australia er det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg angrer ikke ett sekund. Har møtt mange mennesker på denne reisen som har hatt en stor innflytelse på mitt liv her nede. Jeg har vokst utrolig mye og jeg vet fra erfaringen så langt, så skal man leve livet mens man kan, men man må gjøre en innsats for at man skal kunne leve livet.
;
Jeg er nå forberedt når jeg skal ut i voksenlivet etter videregående. Jeg har allerede fått reist og opplevd en annen kultur helt alene. Jeg kan takle situasjoner som dette mye bedre takket være dette året. Engelsken er noe jeg vil ta med meg for resten av livet. Jeg har nå opplevd en ny kultur, og jeg sier ikke at jeg ikke skal tilbake for det skal jeg, men at erfaringen jeg har fått fra å gjøre dette har fått meg til å oppleve andre kulturer. Jeg vil reise verden rundt og bare lære og bli en del av andre kulturer. Jeg vet fra erfaringer jeg har fått mens jeg har vært her hva jeg skal og skal ikke gjøre. Jeg vil være mye mer forberedt på hva som vil komme i møte, og jeg vil takle situasjonen mye bedre.
;
Hadde det ikke vært for at jeg har verdens beste foreldre i hele verden kunne mitt år i Australia aldri ha skjedd. Jeg setter så utrolig stor pris på mamsen og papsen som har betalt for denne reisen, ikke bare det men at de har satt seg tilbake, latt meg utforske verden alene uten deres hjelp. Uansett hvor mye de har villet veiledet meg slik at ikke noe skulle skje meg. I stedet tok de inn pusten å valgte å stole på minstejenta si til å reise alene, klare alt selv, økonomien, skolestart, få venner, fotballstart osv. De har kanskje ikke vært her når alt dette har skjedd, men jeg gjør alt jeg kan for at de skal få være en del av mitt år slik at jeg kan ´dele´ opplevelsene mine med de. Dette året skal jo handle om meg og mitt år alene i ett fremmedland. Men jeg hadde aldri klart dette året om ikke jeg visste at mamsen og papsen er der hjemme og støtter meg i mine valg.
Til Mamma og Pappa; jeg er utrolig takknemlig for at dere har gitt meg denne sjansen. Jeg skal ta med meg det jeg har lært om meg selv, deres utholdenhet og det jeg har opplevd i Australia videre i livet. Jeg er utrolig glad i dere og jeg kunne ikke vært mer stolt over å ha dere som foreldre. Ting går bare bedre og bedre og denne plassen blir mer og mer som ´home´ for meg. Jeg gleder meg masse til å kommer hjem om 6 måneder, men jeg gruer meg veldig til å dra fra denne plassen, og livet som jeg har ´skapt´ her nede. Klem.
Kristine i Australia 